Når et av de største teknologiselskapene i USA velger å lagre data på et spesialutviklet langtidslagringsmedium for å sikre dem for fremtiden… Burde du også bry deg?

For det første: Dataene du har og verdsetter i dag, er kanskje ikke så lett tilgjengelig om noen tiår, århundrer og kanskje tusen år. Hvordan sikrer vi tilgang, autentisitet og integritet i dataene?

For det andre: Vi må garantere sikkerheten i årene som kommer. I stadig større grad kan vi lese om konkrete situasjoner hvor kommuner, organisasjoner og private selskaper blir utsatt for cyberangrep. Disse angrepen utfordrer ikke bare muligheten til å fortsette med normal, operasjonell drift, men vil også så tvil om autentisiteten til informasjonen vi benytter digitalt. 

La meg tegne et bilde. Alle filmene og bildene du har av barna og/eller barnebarna i dag. Hvordan skal du sørge for at du har dem når det er tid for den store talen i bryllupet deres om 20-30-40 år? Kan du forsikre dem om at bildene ikke er kompromittert, eller at de ikke bare vil dukke opp tilfeldig i et Google-søk uten at dette er hensikten? Dette er spørsmål du som mor eller far burde være interessert i, og bedriften du jobber i har akkurat de samme utfordringene. Du kan enkelt multiplisere opp hvor lang tid dataene kan være relevante, og utfordringene som følger med dette samt om disse ikke er sikret tilstrekkelig.

GitHub er teknologiselskapet som samler millioner av utviklere i hele verden til en plass for å publisere kode som utgjør en stor del av de programvarene vi bruker i dag. Viktigheten av å betrakte deres kunders informasjon som en del av verdens kulturarv og behovet for å ta vare på dette i et tidsperspektiv som overlever de neste oppgraderingene, er veldig stor. 

For GitHub innebar «evigheten» å tenke forbi de neste par generasjoner og designe noe som kunne overleve alle fremtidige pandemier, verdenskriger og teknologiske paradigmeskifter. Internt satte de et tidsperspektiv på opp mot 1000 år, og undersøkte ulike former for langtidslagringsmetodikker. Konklusjonen ble å sette sammen en løsning med komplementerende teknologier og en hybrid strategi, som både kunne lagre data i konvensjonelle lagringssystemer på disk og tape i et kortere tidsperspektiv på 5-10 år, samt å finne metodikker for hvordan bevare det man anså som det aller viktigste inn i et 1000 års-perspektiv. Ved å analysere en lang rekke langtidslagringsmedium som bl.a. DNA og «glassdisken» fra Microsoft, Project Silica, valgte man lagringsmediet piqlFilm som en viktig del av sin langtidsstrategi. 

GitHub valgte å bevare et utvalg på ca. 240 TB av sine viktigste data på piqlFilm og langtidslagre dette for evigheten i Arctic World Archive på Svalbard og hos andre samarbeidspartnere rundt om i verden. På den måten får de sikret at data fra sine kunder blir lagret trygt, bærekraftig og offline med god dokumentasjon om innholdet og hvordan man kan tilbakelese dette i fremtiden. Alt dette er en del av en helhetlig strategi for å sikre størst mulig sannsynlighet for at informasjonen overlever og er tilgjengelig de neste 1000 år. 

Så tilbake til eksempelet mitt om når du lagrer bilder på telefonen. Er du oppmerksom på formatet de er i? Har du en plan for hva du skal gjøre med dem når du får en ny telefon? Mangel på en strategi for dette er en fallgruve både du og et selskap kan gå i. Kappløpet om å utvikle nyere, bedre og raskere programvare betyr også at formatene vi har lagret, kanskje ikke vil la seg se på og jobbe med i fremtiden. Eller så kan du alltids beholde datamaskinen med tilhørende programvare for alltid, på den hylla innerst på lageret, men husk å legge ved laderen også da.

Så er spørsmålet: Hva gjør dere for de viktigste dataene dere vil og må ta vare på?
I september 2018 gikk store deler av Brasils nasjonalskatter tapt da nasjonalmuseet i Brasil brant ned. Svært lite av det som var i museet ble reddet ut og 200 år med arbeid, forskning og kunnskap gikk tapt. Dette er så nært «worst-case» som man kan komme, men det finnes også historie i våre egne vegger selv om de ikke regnes for nasjonalskatter. Vi har både gjenstander og digitale filer som er viktige for å fortelle historien om oss. I Piql jobber vi for at du og ditt firma ikke skal havne i en situasjon hvor det samme kan skje. piqlFilm er skapt for å være lesbar for mennesker, uavhengig av maskiner eller elektronikk for å lese informasjonen i ettertid. 

Å lage og vedlikeholde en plan for oppbevaring av lagrede data slik at de ikke går tapt på grunn av forringelse, katastrofe eller skade er kanskje ikke øverst på listen din. Men som vi alle vet, vil det å gjøre jobben i dag spare deg for en vesentlig større arbeidsmengde og problem i fremtiden. Men fremtiden kan være en så vanskelig prioritering, fordi den alltid kan ivaretas i morgen. Hvem og hvordan en skal sikre at de immaterielle og materielle verdiene har sin plass i framtiden, er spørsmål flere burde ha tenkt ut et svar på. 

På samme måte som en mor ikke må ha ti versjoner av omtrent det samme bildet lagret, så må ikke en organisasjon det heller. Min anbefaling er klar, finn den ene versjonen, kanskje to eller tre, som forteller deg nok om tjue, hundre eller tusen år. Finn ut hvordan du kan ta vare på informasjonen slik at du er sikker på at det ikke går tapt, i en brann, eller i et cyberangrep. Lag deg en liten liste over den informasjonen som er så viktig, både for deg, kundene dine, historien din, kulturen din og kanskje også verden, og gjenta prosessen. Så vi sammen kan fortelle historien om hvordan vår historie ikke gikk tapt da bygningen brant ned.